I
Vil du meg lyde, eg kveda kan
om einkvan nytan drengjen,
alt om’n Olav Åsteson,
som heve sovi så lengje.
Og det var Olav Åsteson,
som heve sovi så lengje.

2.
Han la seg ned om joleftan,
sterkan svevnen fekk,
vakna kje fyrr om trettandagjen,
då folkjet åt kyrkjun gjekk.
Og det var…

3.
Han la seg ned om joleftan,
no hev’n sovi så lengje,
vakna kje fyrr om trettandagjen,
då fuglane skoke vengjir.
Og det var…

4.
Han vakna kje fyrr om trettandagjen,
då soli rann i lie,
då sala han ut fljotan folen,
han ville åt kyrkjun rie.
Og det var…

5.
Presten stend’e fyr altaret
og les opp lestine lange,
Olav set seg i kyrkjedynni
og tel’e draumane mange.
Og det var…

6.
Gamle mennar og unge
dei gjev’e etter gaum’e,
med’ han Olav Åsteson
tel’e sine draume.
Og det var…

II
Eg la meg ned om joleftan,
sterkan svevnen fekk,
vakna kje fyrr om trettandagjen,
då folkjet åt kyrkjun gjekk.
For månen skin’e,
og vegjine falle så vide.

8.
Eg hev vori meg opp med sky
og ned-att med havet svarte;
den som vil mitt fotspor fylle,
lær kje av blidom hjarta.
For månen …

9.
Eg hev vori meg opp med sky
og ned med havsens grunne;
den som vil mitt fotspor fylle,
lær kje av blidom munne.
For månen …

10.
Eg hev vori meg opp med sky
og ned-att på svarte dikje,
eg hev sett åt heite helvite
og ein del av himmerikje.
For månen …

11.
Eg hev fari ivi vigde vatnet
og ivi djupe dalar;
høyrer vatn, og ser det inkje,
unde jordi så mune det fara.
For månen …

12.
Eg er så trøytt og ferde-mod,
og inna så mune eg brenne;
eg høyrer vatn, og fær det inkje,
unde jordi så mune det renne.
For månen …

13.
Inkje kneggja soten min,
inkje gøydde min hund’e,
inkje gol dei ottefuglan’:
det tottest meg vera under.
For månen …

14.
Eg var meg i auromheime
i mange nettar og trå,
det veit Gud i himmerik
hosse mang ei naud eg såg.
For månen …

15.
Eg kan noko av kvòrjom,
derfyr tikjest eg frod,
eg var longe i moldi moka,
ha’ eg tott den dauden god.
For månen …

III
Fysste eg var i uteksti,
eg fór ivi tynnyr-mog:
sund’e gjekk mi skarlakskåpe
og neglan’ av kvòr min fot.
For månen …

17.
Så var eg meg i uteksti
igjenom den tynnyr-ring;
sund’e gjekk mi skarlakskåpe
og neglan’ av kvòr min fing.
For månen …

18.
Kjem eg meg åt Gjallarbrui,
ho heng’e så hågt i vinde;
ho er òll med gulle slegji
og saum i kvòrjom tinde.
For månen …

19.
Ormen høgg’e og bikkja bit’e,
og stuten stend midte på leii:
tri er tingji på Gjallarbrui,
og alle er gramme og vreide.
For månen …

20.
Bikkja bit, og ormen sting,
og stuten stend og stangar
der slepp ingjen ivi Gjallarbrui
som feller domane vrange.
For månen …

21.
Eg hev gjengji Gjallarbrui,
ho er både bratt og lei;
vassa så hev eg dei Våsemyran’,
no er eg kvitt’e dei.
For månen …

22.
Va’i så hev eg dei Våsemyran’,
der hev kje sta’i meg grunn;
no hev eg gjengji Gjallarbrui
med rapa mold i munn.
For månen …

23.
Eg hev gjengji Gjallarbrui,
og der var krokane på;
men eg totte tyngre dei Gaglemyran’,
Gud be’re den dei skò gå!
For månen …

IV
Så kom eg meg åt votno dei,
der isane brunne blå;
Gud skaut det i hugjen min:
eg vende meg derifrå.
For månen …

25.
Eg var meg i auromheime,
ingjen der eg kjende,
berre ho sæle gudmor mi
med raude gull på hende.
For månen …

26.
Sume fór ivi Grimaråsen
og sume ivi Skålestrond,
men dei som fór ivi Gjallarhylen,
dei kome våte fram.
For månen …

27.
Så tok eg av på vetterstig
alt på mi høgre hònd;
der såg eg meg til paradis,
det lyser ivi vene lònd.
For månen …

28.
Der såg eg att’e gudmor mi;
meg mune kje bet’e gange:
“Reis du deg til brokksvalin,
der skò domen stande.”
For månen …

V
Kjem eg meg åt pilegrimskyrkjun,
der var meg ingjen mann kjend’e,
berre ho gode gudmor mi
med raude gull på hende.
I brokksvalin
der skò domen stande.

30.
Der kom ferdi nordantil,
og den rei no så kvast;
fyri rei Grutte gråskjeggje
alt med sitt store brass.
I brokksvalin …

31.
Der kom ferdi nordantil,
det totte eg vera vesst;
fyri rei Grutte gråskjeggje,
han rei på svartan hest.
I brokksvalin …

32.
Der kom ferdi sunnantil,
det tottest meg vera best;
fyri rei sankte såle-Mikkjel,
han rei på kvitan hest.
I brokksvalin …

33.
Der kom ferdi sunnantil,
og den rei no så tvist;
fyri rei sankte såle-Mikkjel,
nest’e Jesum Krist.
I brokksvalin …

34.
Der kom ferdi sunnantil,
ho tottest meg vera trå;
fyri rei sankte såle-Mikkjel,
og luren under armen låg.
I brokksvalin …

35.
Det var sankte såle-Mikkjel,
han bles i luren lange:
“Og no skò alle sålinne
fram fyr domen gange!”
I brokksvalin …

36.
Men då skolv dei synde-såline,
som ospelauv fyr vinde,
og kvòr den, kvòr den sål der var,
ho gret fyr syndine sine.
I brokksvalin …

37.
Det var sankte såle-Mikkjel,
han vog i skåle-vikt;
så vog han alle synde-såline
bort til Jesum Krist.
I brokksvalin …

VI
Eg såg meg einom drengjen,
det fysste eg vart ved,
liten småsvein bar han i fangjet
og gjekk i jordi til knes.
I brokksvalin …

39.
Kjem eg meg åt manne dei,
kåpa den var av bly:
hass arme sål i dessom heime
var trong i dyre tid.
I brokksvalin …

40.
Kjem eg meg åt monno dei,
dei bar på gloande jord:
Gud nå’e dei fatige såline
som flutte deildir i skog!
I brokksvalin …

41.
Kjem eg meg åt bonno dei,
dei støje så hågt på glo:
Gud nå’e dei synduge såline,
ha’ banna bort far og mor!
I brokksvalin …

42.
Kjem eg meg åt podda og ormen,
dei hoggje kvòrare med tanne:
det var synduge syskjeni
som ha’e kvòrare banna.
I brokksvalin …

43.
Der møtte eg dei ormane tvei,
dei bit’e kvòrare i sporde:
det var dei synduge syskjenbonni
som gifte kvòrare på jordi.
I brokksvalin …

44.
Kjem eg meg åt Syslehuset,
der var trollkjeringan’ inne:
dei sto kinna i raude blodet,
det var så tung ei vinne.
I brokksvalin …

45.
Det er heitt i helvite,
heitar hell nokon hyggje;
der hengde dei ivi ein tjørukjetil
og brytja nedi ein presterygg’e.
I brokksvalin …

VII
Sæl er den i fø’esheimen
fatige gjev’e sko:
han tar inkje berrføtt gange
på kvasse heklemog.
Tunga talar,
og sanning svarar på domedag.

47.
Sæl er den i fø’esheimen
fatige gjev’e ku:
han tar inkje sumlug gange
på håge Gjallarbru.
Tunga talar …

48.
Sæl er den i fø’esheimen
fatige gjev’e brau:
han tar inkje ræ’ast i auromheime
fyr horske hundegau.
Tunga talar …

49.
Sæl er den i fø’esheimen
fatige gjev’e konn:
han tar inkje ræ’ast på Gjallarbrui
fyr kvasse stutehonn.
Tunga talar …

50.
Sæl er den i fø’esheimen
fatige gjev’e mat:
han tar inkje ræ’ast i auromheime
anten fyr hæ’e hell hat.
Tunga talar …

51.
Sæl er den i fø’esheimen
fatige gjev’e klæ’e:
han tar inkje ræ’ast i auromheime
fyr håge kjellar-bræ’e.
Tunga talar …

VIII
Gamle mennar og unge
dei gjev’e etter gaum’e;
det var han Olav Åsteson,
no hev han tålt sine draume.
Og det var Olav Åsteson,
som heve sovi så lengje.

I
Come list to me, and I will tell
of a lad so brave and strong;
I’ll tell you of Olav Åsteson
who slept a sleep so long.
For it was Olav Åsteson
who slept a sleep so long.

2.
He laid him down on Christmas Eve
and fell asleep full fast,
and he woke not till Epiphany,
when folk to church did pass.
For it was ...

3.
He laid him down on Christmas Eve
and slept without a break.
He woke not till Epiphany,
when the birds their wings did shake.
For it was ...

4.
He woke not til Epiphany,
when the sun shone far and wide,
and then he saddled his swift young steed,
to church he then would ride.
For it was ...

5.
Before the altar stands the priest
and long he reads the prayer.
Olav down in the porch he sits
and tells his dreams out there.
For it was ...

6.
Now give ye heed, as best ye may,
all men, both young and old,
till the brave swain Olav Åsteson
his dream so strong has told.
For it was ...

II
I laid me down on Christmas Eve
and fell asleep full fast,
and I woke not till Epiphany,
when folk to church did pass.
The moon it shines,
and the roads do stretch so wide.

8.
I have been up to the clouds above
and down to the dark, blue sea.
He who would walk the self-same way
will ne’er with his heart laugh free.
The moon ...

9.
I have been up to the clouds above
and down in the depths of the sea.
He who would walk the self-same way
will ne’er with his mouth laugh free.
The moon ...

10.
I have been up to the clouds above
and down to the dyke full dark.
Both have I seen the flames of hell
and of heaven likewise a part.
The moon ...

11.
I have fared over holy water
and over the valleys low.
I heard the waters but saw them not,
for under the earth they flow.
The moon ...

12.
I am tired and travel-worn
with thirst I am aglow,
waters I hear but cannot reach,
for under the earth they flow.
The moon ...

13.
Neither did my good horse neigh,
nor barked my dog aloud,
none of the early birds did sing,
they all to me seemed cowed.
The moon ...

14.
I was in the other world
for many a weary night,
and God in heaven knows I saw
full many a sorry sight.
The moon ...

15.
I have tried both smooth and rough
and thence I wise may seem;
long be I buried deep in mould
ere this I a good death deem.
The moon ...

III
First I went forth with my soul,
I went through briar and thorn,
and torn was then my scarlet cloak,
and the nails from my feet were torn.
The moon ...

17.
From out my body forth my soul
through the narrow ring was borne,
and torn was then my scarlet cloak,
and the nails from my fingers torn.
The moon ...

18.
Came I then to Gjallar Bridge,
so high up in the air.
With red gold it is decked above
and the pinnacles gold so fair.
The moon ...

19.
The serpent strikes, and the dog he bites,
and the bull stands on the path;
these three things are on Gjallar Bridge,
and all are fierce and wroth.
The moon ...

20.
The dog he bites, and the serpent stings,
and the bull gores with its horn:
no one shall pass over Gjallar Bridge
who sets the law to scorn.
The moon ...

21.
Gone have I over Gjallar Bridge,
did hard and steep it find.
Waded have I the miry marsh,
now are they left behind.
The moon ...

22.
Waded have I the miry marsh,
where never a foot finds hold.
Crossed have I also Gjallar Bridge,
my mouth filled with grave-mould.
The moon ...

23.
Gone have I over Gjallar Bridge
with sharp hooks in a row.
Yet worse I thought the stinking marsh:
God help who there must go!
The moon ...

IV
Then I came to those lonely lakes,
where the glittering ice burns blue;
but God put warning in my heart,
and thence my step I drew.
The moon ...

25.
I was in the other world,
and no one knew I there
but only blest godmother mine
with gold on her fingers fair.
The moon ...

26.
Some went over the Grimar Ridge,
and some over Skåle Strand;
but those who crossed the Gjallar Linn
were a drenched and draggled band.
The moon ...

27.
Then I turned to my right hand,
where the Milky Way does rise,
and over lovely lands I saw
the shining paradise.
The moon ...

28.
There was again godmother mine,
command she gave full soon:
“Betake thee to the trial-porch,
Where stands the seat of doom!”
The moon ...

V
Came I to the pilgrim’s church,
no one knew I there,
but only blest godmother mine
with gold on her fingers fair.
In the trial-porch
shall stand the seat of doom.

30.
There came a host from out the north,
it rode so fierce and fell,
and first rode Grim the Greybeard
with all his crowd from hell.
In the trial-porch ...

31.
There came the host from out the north,
God save us from its course!
In front rode Grim the Greybeard
upon a jet-black horse.
In the trial-porch ...

32.
There came a host from out the south,
the best ‘twas in my sight, –
and first rode Michael, lord of souls,
upon a charger white.
In the trial-porch ...

33.
There came the host from out the south,
and silently did glide.
In front rode Michael, lord of souls,
with Jesus Christ beside.
In the trial-porch ...

34.
There came the host from out the south,
and slowly came the swarm.
In front rode Michael, lord of souls,
with the trumpet ‘neath his arm.
In the trial-porch ...

35.
It was St. Michael, lord of souls,
he blew his trumpet clear:
“And now must every living soul
to judgment forth appear!”
In the trial-porch ...

36.
Then every sinful soul did shake
like aspens in the wind,
and every single soul there was
wept sore for every sin.
In the trial-porch ...

37.
It was St. Michael, lord of souls,
he weighed them fair and even, –
he weighed in scales the sinful souls
away to Christ in heaven.
In the trial-porch ...

VI
I saw a young man trudge along, –
the first that I did see –
he bore a boy-child in his arms
and sank in earth to’s knee.
In the trial-porch ...

39.
A man I then came up with,
his cope it was of lead:
his sorry soul in straiten’d times
refused the pauper bread.
In the trial-porch ...

40.
The men I next came up with,
they carried burning clay:
God’s mercy be with those poor souls
that carried bournes away!
In the trial-porch ...

41.
Children then I came to,
in fiery pit immersed:
God’s mercy be with sinful souls
who father and mother cursed!
In the trial-porch ...

42.
I saw the toad and serpent
so fierce each other bite:
each other sister and brother did
with mutual curses blight.
In the trial-porch ...

43.
Next I came on serpents twain,
each other’s tails they chewed:
cousins they who in this life
were joined in marriage lewd.
In the trial-porch ...

44.
Then to the house of toil I came,
there witches were within:
they stood and churned the red, red blood,
so heavy was their sin.
In the trial-porch ...

45.
Hot it is in the vaults of hell,
and foul is there the feast:
they swung a pot of pitch o’er fire,
flung in a back of priest.
In the trial-porch ...

VII
Blest is he who in this life
gave shoes to the needy poor:
he will not have to walk bare-foot
on the sharp and thorny moor.
Tongue shall speak and truth
reply on Judgment Day.

47.
Blest is he who in this life
to the poor man gave a cow:
he will not have to trip or swoon
on the Gjallar Bridge’s brow.
Tongue ...

48.
Blest is he who in this life
did give the poor man bread:
he shall not stand in the other world
of fierce dog’s bark in dread.
Tongue ...

49.
Blest is he who in this life
did give the poor man corn:
he need not fear on Gjallar Bridge
the bull with the pointed horn.
Tongue ...

50.
Blest is he who in this life
did give the poor man meat:
he need not in the other world
fear either scorn or hate.
Tongue ...

51.
Blest is he who in this life
gave clothes to the needy poor:
he need not fear in the other world
the glaciers ice-crest hoar.
Tongue ...

VIII
Now give ye heed, as best ye may,
all men, both young and old:
for it was Olav Åsteson,
and this the dream he told.
For it was Olav Åsteson
who slept a sleep so long.

Knut Liestøl og Moltke Moe: Folkeviser i Norsk Folkedikting, Folkeviser I, ny utgåve ved Olav Bø og Svale Solheim, Oslo 1958.

Moltke Moe’s “Draumkvedet” translated by Illit Grøndahl and printed in Knut Liestøl’ “Draumkvedet”, Oslo 1946.